Et arealnøytralt Norge

For å bli arealnøytrale, må vi stanse dagens arealforbruk. Vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ned mer natur, særlig beskytte den viktigste naturen og vi må restaurere mer av naturen vi har ødelagt. Norge må ha null netto tap av naturmangfold.

Hvorfor trenger vi arealnøytralitet?

Den største trusselen mot biologisk mangfold er at artenes levesteder endres på grunn av menneskelige inngrep. Arealendringer beskrives som den største trusselen både i den norske rødlista over trua arter og rapporter fra Det internasjonale Naturpanelet.

En arealendring kan være å anlegge industritomt på en våtmark, å plante industriskog der det tidligere har vært gammelskog, eller å la slåtteeng gro igjen. Det kan også være å bygge hytter i solvendte fjellsider, etablere veier til vindindustri gjennom kystlynghei eller å legge vassdrag i rør. Eksemplene er mange og ikke uttømmende.

Sabima mener at å innføre arealnøytralitet i all utbygging for alle sektorer er den viktigste måten å snu tapet av naturmangfold i Norge.

Norge må vedta og lovfeste et mål om arealnøytralitet, som betyr null netto tap av naturmangfold ved all utbygging, for alle kommuner og sektorer, innen 2030.

For å stanse tapet av biologisk mangfold, må vi få kontroll med dette forbruket av natur. Dersom noe skal bygges, må man først forsøke å plassere det på arealer som allerede er ødelagt som levested, og som ikke egner seg for restaurering. Man må fortette og gjenbruke, fremfor å forbruke stadig nye naturområder.

Hva er arealnøytralitet?

Norge må ha mål om netto null tap av naturmangfold, og vi kaller det arealnøytralitet.

Kort forklart handler arealnøytralitet om å unngå å bygge ned mer natur. Når noe skal bygges må vi alltid, i alle prosjekter og på alle nivåer, gjøre det vi kan for å unngå å bygge ned mer natur. Det kan gjøres slik:

1. Gjenbruk: Den som vil bygge noe, må først undersøke om gjenbruk er mulig: Kan man bygge der naturen alt er nedbygd eller sterkt forringet, såkalte grå arealer, gjør man det.
2. Uerstattelig natur: Dersom man må bygge, og det ikke er mulig å bruke grå arealer, skal man aldri ødelegge den viktigste naturen, som verneområder og natur som er særlig artsrik eller trua i seg selv.
3. Kompensasjon: Skulle det være helt umulig å unngå å ta av ubrukt natur, må man alltid restaurere tilsvarende naturverdi som det som går tapt.

Å unngå er det viktigste

Det viktigste er altså at man først og fremst unngår å bygge i natur. Et viktig grep for å klare dette, er at kommunene gjennomfører en grundig planvask med mål om å flytte utbygging til grå arealer og sikre den viktigste naturen mot nedbygging. Det er opprettet tilskuddsordninger i Miljødirektoratet som kommunene kan søke på for å gjennomføre slik planvask.

Uerstattelig natur

Videre er det viktig at alle som vedtar hvor noe kan bygges, er klar over at noe natur rett og slett er uerstattelig. En god ledetråd til hvilken natur som absolutt ikke bør bygges ned, finnes i skrivet med det gode navnet T-2/16, som sier hva som er nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet og klargjør miljøforvaltningens innsigelsespraksis.

Sabima mener det i dag ødelegges altfor mye uerstattelig natur. Selv om viktig natur på papiret skal beskyttes, vitner det store naturtapet om at forvaltningen av slik natur ikke fungerer i praksis.

Økologisk kompensasjon

Dersom man må ta i bruk natur for å bygge, må man for å oppnå arealnøytralitet kompensere for naturen som går tapt. Men er det mulig å gjenskape tilsvarende naturverdier som det man ødelegger? Hele premisset om økologisk kompensasjon bygger på dette. Svaret avhenger av hvilken natur en ødelegger. Urskog, raviner, hule eiker og en rekke andre naturtyper lar seg rett og slett ikke gjenskape i vår tid.  Men noe ødelagt natur lar seg gjenskape; bekker som ligger i rør kan åpnes, gjengrodde slåtteenger kan igjen bli summende, artsrike enger og drenerte myrer kan gjøres våte og igjen bli leveområde og lagre mer karbon. Tid er hovedfaktoren. For at økologisk kompensasjon skal kunne fungere, må man ha:

• en presis utregning av naturverditapet i et utbyggingsområde,
• ødelagte naturområder som kan restaureres, fortrinnsvis i nærheten,
• en standard som regner ut restaureringskrav opp mot naturtapet og
• et uavhengig kontrollapparat som sikrer kvaliteten på restaureringen.

Sabima ser det naturlig at utbygger må betale for restaureringen, tilsvarende premisset om at forurenser betaler i forurensningssaker.

Arealnøytralitet i Norge

Da Sabima arbeidet frem konseptet og begrepet og tok det i bruk i 2013, var det et nytt begrep i norsk naturforvaltning. Nå er arealnøytralitet godt etablert i Norge, men også andre steder i verden, kanskje særlig England, som løsningen på hvordan få kontroll med vårt forbruk av natur.

Stadig flere kommuner i Norge melder at de ønsker å arbeide med å bli arealnøytrale. Det er gledelig og høyst nødvendig, ettersom det er i kommunene de fleste vedtak om arealdisponeringer gjøres. Mange kommuneplaner, og ikke minst alle dispensasjonene fra dem, gir inntrykk av at arealer i mange kommuner har blitt, og blir, betraktet som en fornybar ressurs, og ikke at nedbygget natur kan være ødelagt for alltid.

I 2020 var det tre norske kommuner som oppga at de jobbet med arealnøytralitet. I 2021 hadde antallet økt til ti, før det ble mer enn tredoblet til 36 i 2022.

I 2023 var det 80 kommuner som arbeidet med arealnøytralitet.

Les mer:
NRK: 80 kommuner vil stanse alt naturtap
Altinget: 80 kommuner jobber for å bli arealnøytrale

Hva gjør Sabima?

Sabima arbeider blant annet for at Stortinget skal gjøre endringer som bidrar til at Norge kan bli arealnøytralt. I vårt innspill til statsbudsjett, foreslår vi følgende:

• Stortinget ber regjeringen fastsette mål om arealnøytralitet – null netto tap av natur for alle sektorer, som sikrer at Norge blir arealnøytralt innen 2030.
• Stortinget ber regjeringen utrede juridiske og økonomiske insentiver for at grå arealer/gjenbruksareal skal bli enklere og billigere å ta i bruk enn urørt natur.
• Stortinget ber regjeringen lage et heldekkende kart over grå arealer/gjenbruksareal for alle kommuner i Norge.
• Stortinget ber regjeringen sette krav om at alle utbyggingsprosjekter ikke skal medføre tap av naturmangfold.
• Stortinget ber regjeringen lage en standard for økologisk kompensasjon som sikrer at alle byggeprosjekter kan oppnå mål om null netto tap av naturmangfold.
• Stortinget ber regjeringen om å sikre Norges mest verdifulle naturområder gjennom nytt rundskriv til statsforvalterembetene om å prioritere innsigelse og tidlig oppfølging av kommuner der natur definert i 3.6 naturmangfold i T-2/16 er truet av utbygging.
• Stortinget ber regjeringen innføre byggeforbud i den viktigste naturen i tråd med naturavtalens mål 1, slik det nå er foreslått for myr. Andre naturtyper som bør få samme beskyttelse er utvalgte naturtyper, biologisk gammel skog, kantvegetasjon langs alle bekker og elver, inngrepsfri natur, tareskoger og ålegrassenger.